Chapter Text
Første gangen Even Bech Næsheim møter Isak Valtersen blir han ikke imponert. Så langt fra imponert som det var mulig å komme egentlig.
Det eneste han ble imponert over var hvor frekk denne gutten var. Frekk og høyrøsta, sjefete og ekkel. Det var hvertfall det inntrykket Even fikk av den lyse gutten som hadde lengre hår enn jentene som løp rundt i hagen deres. Han utmerket seg. Ikke på grunn av det lange lyse håret, men fordi han var den som skrålte høyest, løp raskest og hoppet høyest i trampolina. Hele fremtoningen skrek etter oppmerksomhet.
Det var søsteren hans Mia sin 10 årsdag, og hun hadde invitert hele klassen. Selv om hun ikke hadde villet ha noen gutter der hadde moren deres insistert på det. Ingen, absolutt ingen, skulle holdes utenfor. Alle som ville skulle få komme. Altså hele klassen, en hylende gjeng med 10-åringer som hadde som mål å ødelegge plena.
Mia hadde villet feire hjemme i hagen en dag i slutten av mai. En dag med varme og strålende sol som ga håp for en bra sommer. Hvorfor hun ikke ville ha bursdagen sin på Burger King eller McDonalds som tiåringer flest var noe Even ikke kunne fatte og begripe.
Istedet var det nå en haug med bråkete unger i hagen deres. Greit at han bare var 12 år selv, men han følte seg for moden for disse ungene.
Han lå i ei hengekøye som var godt festa mellom to trær med ei bok i hendene, Lars Saabye Christensens "Beatles", og trodde han hadde god avstand fra den skrålende ungeflokken som løp fram og tilbake under vannsprederen i hagen. Til tross for støyen fra barnebursdagen følte han seg ganske så avslappet.
Helt til gutten, som han senere skulle få vite het Isak, kom alt for nært og ristet på det det våte, lange håret sitt nesten som en hund og vannet fra det håret havna rett i Evens bok. Akkurat i det øyeblikket Kim Karlsen balanserte på et hustak. Dette spennende øyeblikket hvor han fikk klump i magen av å tenke på at Kim Karlsen kanskje kom til å falle rett ned fra det taket, ble ødelagt av vann fra et usedvanlig langt hår til å tilhøre en gutt.
«Kutt ut med det der, ok?»
«Kutt ut med det der», hermer drittungen mens han geiper. Han har en lys stemme, litt i kontrast mot hans egen som såvidt har begynt å endre seg fra lys til dypere om enn noe hakkete enda.
«Må du være så frekk?» spør Even mens han glaner olmt på gutten. «Har forresten mora di ikke råd til frisør?»
Even angrer på ordene sine og kjenner et stikk av dårlig samvittighet i det øyeblikket han ser et glimt av sårhet i de grønne øynene til gutten, selv om det glimtet raskt forsvinner og er tilbake til å se obsternasig ut ganske fort. Han setter øynene i Even, snur på hælen og løper tilbake til resten av klassen, stopper foran en annen gutt med mørke krøller, hvisker noe til ham og nikker mot Even.
Baksnakket av tiåringer. De lagde vel sine egne drama de også og Even kjente han grudde seg til søstra ble tenåring, til den dagen hun ble fjortis.
Senere, når bursdagen til Mia er over er det bare en som er igjen.
Gutten med det lange, lyse håret og de grønne øynene.
Nå ser han ikke frekk ut lenger. Han ser veldig liten ut. Han har et trist drag over øynene, øyenbrynene har rynket seg sammen i panna hans og han sitter alene ved utebordet faren har snekra sammen i anledning dagen. Håret hans har tørket i varmen fra sola og ligger i bølger nedover ryggen hans. Han tvinner tommeltottene rundt hverandre mens han stirrer ned på fanget sitt.
«Han kommer altså», forsikrer gutten Evens mor. «Det er bare at noen ganger blir han forsinket på jobb. Jeg har ikke fått mobil enda, så han kan jo ikke si fra til meg.»
«Husker du nummeret hans kanskje? Så vi kan ringe ham å høre om det er lenge til han kommer», spør Evens mor. «Det gjør ikke noe om du er her og venter altså», forsikrer hun.
«Husker ikke», sier gutten stille og ser så trist ut at Even føler med ham, den frekke lille drittungen. «Men jeg kan gå hjem selv altså, det er ikke noe problem.»
«Even kan følge deg,» sier mamma, og Even kan ikke tro hva han hører. «Hvis du vet at det er noen hjemme hos deg.»
«Hvem er Even?» spør lysluggen.
«Det er meg», svarer Even før moren hans rekker å si noe.
Lysluggen ser skeptisk ut et øyeblikk. Det virker nesten så han tror at med en gang Even og han kommer langt nok unna huset, så er Even klar til å jule ham opp. Han tenker seg godt om før han svarer.
«Ok, greit. Mamma er hjemme altså, det er bare det at hun er litt syk i dag, så hun kunne ikke hente meg heller, men hun er der så jeg slipper å være alene.»
Nok en gang kommer et trist drag over ansiktet hans og Even forstår at frekkheten bare har vært skuespill, sikkert et forsøk på å bevise for verden at han har det bra, at han er tøff, at han er uovervinnelig. Et spill for massene.
«Kan du følge ham, Even? Du finner veien herfra og hjem, ikke sant, Isak?» spør mamma.
Så det er Isak han heter.
«Ja, det er ikke så langt.»
Og Even bare nikker mot mamma, bekrefter at det er greit. Han er stor nok til å følge denne lille fyren hjem og stor nok til å dra hjem alene. Han henter sykkelen sin så hjemveien ikke blir så lang.
De går i stillhet oppover gatene, forbi eneboliger og hager som har fått noen få planter til ære for nasjonaldagen som var for noe dager siden, forbi hvite stakittgjerder til de kommer til et strøk med rekkehus.
Even triller sykkelen, Isak har stukket hendene i lommene på shortsen sin, går og ser ned og sparker på små steiner innimellom. Av og til gløtter han opp på Even og ser ut som han vil si noe, men det kommer ikke ut et ord.
Han lar Isak ordløst vise vei, legger merke til hvor de går, ser etter små detaljer i gatene, legger gatenavnene på minnet så han skal huske veien tilbake.
Isak stopper foran et grått rekkehus. Det er en sprukket asfaltert sti opp mot inngangsdøra. Hagen er uryddig og uten planter, men selve huset ser ganske velholdt ut. Han ser et hvitt navneskilt ved ytterdøra, men klarer ikke å lese hva som står på det. Avstanden er for stor.
«Jeg bor her jeg», sier Isak stille og ser opp på Even. Han ser plutselig mer moden ut enn sine ti år. Om han har rukket å fylle ti år da. Det vet Even ingenting om.
«Greit», sier Even. «Da drar jeg bare hjem igjen.»
«Da går jeg bare inn», sier Isak og ser ut som han gruer seg til å gå inn i sitt eget hjem.
«Er det noe galt eller?» Even må spørre. Han synes plutselig voldsomt synd på Isak, for han ser nesten litt sammenkrøket ut der han står. Fortsatt med hendene i lommene og blikket i bakken.
«Neida, bare at jeg kom på at jeg har glemt nøkkel og jeg vet ikke om mamma klarer å åpne for meg.»
Even ser mot Isaks hus, ser et vindu på gløtt i andre etasje, ser etter en mulighet til å klatre opp, krype inn, gå ned til første etasje og få åpnet for Isak på den måten.
«Er hun smittsom hun mora di eller?» spør Even.
«Nei, jeg tro`kke det.» Isak ser litt engstelig ut, som om han håper at den sykdommen mora hans har ikke smitter.
«Jeg kan klatre opp til andre etasje, krype inn vinduet der», Even peker opp mot det åpne vinduet som ligger ved enden av huset, rett ved en takrenne som kunne fungere som en stige for en uredd ung gutt. «Så går jeg bare ned og åpner for deg. Hva tror du om det?» Han er impulsiv som vanlig, sier ting han vil gjøre uten å tenke så veldig over konsekvensene. Han vil jo egentlig bare hjelpe.
«Nei! Du skal ikke det! Jeg har ikke ringt på enda jo.» Isak er bestemt i stemmen. «Du kan egentlig bare dra hjem. Jeg klarer meg fint. Hvis mamma ikke åpner for meg, så venter jeg her til pappa kommer hjem eller så stikker jeg bort til Jonas som bor rett her borte.» Skarpheten og den lille snerten av frekkhet er tilbake i stemmen hans når han nikker ned mot gata, ned mot det som sikkert er huset til Jonas.
«Og takk for at du fulgte meg.»
Han hadde tydeligvis lært seg litt om høflighet hvertfall. Isak snur seg bestemt vekk fra Even og marsjerer opp mot døra der Even kan se at han ringer på.
Even orker ikke å være der lenger, så han satser på at det er greit at han drar. Oslo er en rimelig trygg by, så det er liten fare for at det kommer noen og kidnapper en gutt som sitter rett utenfor sin egen inngangsdør mens mora er der inne. Så han snur seg og går. Gidder ikke å se seg tilbake heller. Gutten med frekkhetens nådegave kan egentlig bare ha det så godt.
Han sykler fort nedover gata til Isak, snur seg bare en gang for å se etter om han har gått inn. Isak er faktisk ikke der mer, så enten har mora åpnet for ham eller så har han løpt bort til Jonas.
Whatever!
Neste gang Even ser Isak har Isak blitt 14 år. Even er 16.
Det er en natt han ligger søvnløs og lys våken, en natt der han plutselig hører hviskende stemmer i gangen utenfor rommet sitt. Gjennom gløtten han har på døra si ser han Mia i det svake lyset i gangen. Mia og en lyshåret gutt han med en gang kjenner igjen som Isak fra klassen hennes. En Isak som blir dratt med av Mia inn på rommet hennes.