Chapter Text
Den kalde høstluften treffer ansiktet mitt i det jeg åpner den tunge ytterdøra, kulden stikker litt i nesen i det jeg trekker pusten dypt. November er alltid litt kaldere enn jeg forventer, alltid litt mørkere og tristere enn jeg husker fra i fjor. De tykke ullvottene stikker såvidt ut fra jakkelommen og jeg røsker de til meg. Orker ikke fryse mer enn nødvendig, kalde og numne fingre er noe av det verste jeg vet. Armene tvinner jeg rundt meg selv, det tykke stoffet i jakken krøller seg langs det smale livet. Alt for å prøve å holde på noe av varmen mens jeg går.
Jeg krysser de rolige gatene med lange steg. Hører svake lyder fra en taxi som suser forbi og et par berusede ungdommer som ler og røyker på en benk i nærheten. Ellers er gatene folketomme, mørke og gulaktige på grunn av lyset fra lyktestolpene. Mørket gir en slags trygghet, en ro og visshet om at det snart kommer en ny dag. En dag hvor jeg ikke trasker rundt i mørket midt på natten.
Tankene kverner som vanlig, jeg prøver å analysere og forstå hva som nettopp skjedde. Prøver å skjønne om det bare er usikkerheten min som spiller meg et puss, eller om det er som jeg frykter.
Det stikker litt nederst i magen, et velkjent stikk av avvisning og håpløshet. Et jobbmøte, sa han. Et jobbmøte i morgen tidlig, på en søndag. Finnes det folk som jobber på søndager? Det gjør vel det? Den svake stikkingen i magen blir noe mildere, litt mindre aggressiv. Det kan jo være at han fortalte sannheten, at det ikke er så alvorlig som jeg frykter.
En svak pipelyd stanser tankerekken. Den velkjente følelsen av vibrering mot låret gjennom buksestoffet. Så svakt at det nesten er umulig å kjenne, men så kjent at det er umulig å overse. En melding. Klokka halv tre natt til søndag. Jeg stopper opp, blir stående på fortauet under det gule lyset. Ser på den lange skyggen min som strekker seg utover asfalten.
Dette kan ikke bety noe annet enn det vanlige. Den forutsigbare meldingen som alltid tikker inn etter at jeg har turt å være ærlig. I det minste er han anstendig nok til å faktisk sende en melding, til å ikke bare ignorere, slette og etterlate meg med tusen ubesvarte spørsmål. Hvorfor, hva skjedde, er det så vanskelig å akseptere meg for den jeg er?
Svaret er selvfølgelig ja, det er umulig å akseptere meg for den jeg er.
Syk.
Psyk.
Vi har hatt det så hyggelig de siste ukene. Kino, middag, sex. Han virket så interessert, hele tiden så keen på å møtes igjen. Han fikk situasjonen til å føles trygg, at det var greit å åpne seg og fortelle sannheten om hvem jeg er. Om utfordringene, om lidelsen.
Stillheten som fulgte var nesten uutholdelig. Det mørke blikket som lyste av en blanding av redsel og avsky. Som om sykdommen endret hele meg, hele hans oppfatning av hvem jeg er. Som om hele meg plutselig var feil.
“Jeg har et jobbmøte i morgen tidlig”, sa han. “Det er nok best om du drar hjem til deg selv.”
Jeg takket for middagen og forlot leiligheten hans. Hørte på gjenklangen av skoene mine som traff de harde steintrappene på vei ned. Knirkelyden da jeg åpnet ytterdøra. Kjente den kalde luften som traff ansiktet, de myke vottene mot fingrene, asfalten mot vinterskoene. Den svake vibreringen fra mobilen i bukselomma. Den vonde klumpen i magen som plutselig føltes som en oppblåst ballong.
Jeg trenger ikke lese meldingen for å vite hvem den er fra. At det er en høflig avvisning, en frase om at vi passer bedre som “venner”. Noe som egentlig betyr at han aldri vil se meg igjen. At jeg plutselig ikke er verdt noe som helst i hans øyne, bare fordi jeg er syk.
Psyk.
Mobilen blir liggende i lomma, jeg gidder ikke ta den opp. Gidder ikke ta av de varme vottene og kjenne kulden mot fingrene. Bare for å åpne meldingen og få avvisningen bekreftet. For å lese de falske og påtatte ordene. Det er ikke verdt det, han er ikke verdt det, ingenting er verdt det.
Om noen få timer begynner en ny dag. En dag hvor jeg endelig må innse at ekte kjærlighet ikke er noe for meg.