Chapter Text
Onsdag i påskeuken
Han løper så blodsmaken veller opp i kjeften og han lurer på om han burde skrive ut astmamedisin til seg selv, dette er faenmeg indikasjon på det. Hundre meter unna nå. Døren på trikken er åpen. Åtti meter. Dørene er i ferd med å gå igjen. Søtti meter. En mann kommer småløpende og går ombord. Femti meter. Dørene går igjen. Førti meter. Trikken har ennå ikke begynt å blinke for å kjøre videre. Tjue meter. Det oransje lyset prikker foran ham. Fem meter. Det går et rykk gjennom trikken når den kjører ut fra holdeplassen. Gjennom bakruten kan han så vidt skimte en mann i mørk uniform som setter seg ned, sikkert en kollega av føreren, en han ventet på, en føkkings priviligert person som fikk være med, slik at føreren kunne gi blaffen i ham.
Faen. Faen. Faen. Oppgitt slipper han bagen ned på fortauet og lar hendene gli gjennom det rufsete håret. Han viser frustrert fingeren mot bakenden av trikken idet den forsvinner nedover gaten.
Han ser på klokken. 23:10. Toget går om atten minutter, han hadde hatt ni minutter på seg til å gå fra trikkeholdeplassen til toget
Frustrert ser han seg rundt, neste trikk går ikke før om 15 minutter, hvorfor i helvete må de gå så sjeldent når han trenger dem? Han snur seg rundt, lurer på å løpe ned til t-banestasjonen, men det tar for lang tid, han ser etter en drosje, så ser han 31-bussen komme like bak seg. Lettet løper han de få metrene til bussholdeplassen, gudskjelov er det ikke langt dit.
Han løper fort inn dørene bak og blir stående like innenfor, gidder ikke sette seg for de få stoppene ned til Jernbanetorget. En gammel mann stavrer seg latterlig langsomt nedover midtgangen på bussen, bussjåføren venter tålmodig på at han skal sette seg. Isak biter tennene hardt sammen og ser irritert på dem, kan ikke bussen bare kjøre, det er flusst av ledige seter foran i vognen, hvorfor må den gamle mannen på død og liv sette seg på setet like bak Isak.
Mannen smiler vennlig til ham idet han setter seg. “Det er ledig her om du vil sitte”, sier han. Automatisk smiler Isak tilbake og følger etter. Stemmen hans er gammel og mørk, den minner ham om hans egen bestefar, ansiktet er også slik bestefars var, den glatte, løse huden, som lær, man skulle tro den var grov å ta på når den er så gammel, men han husker at bestefarens kinn var overraskende mykt da han var barn. Med etter er det som om han kjenner den røykaktige duften av ham, det glattbarberte kinnet, de tynne armene hans som klemte ham når faren tok ham med på besøk.
Han rykker til idet bussen kjører ned mot Tollboden. Han hadde glemt byggearbeidene i sentrum, de to minuttene han trodde han trengte for å løpe til toget er plutselig minst fem, han forbanner Ruter, Vegvesenet, Sporveien, Bane NOR, hvem det nå er som har gravd hullet denne gangen, det er alltid noe.
Andpusten løper han gjennom Oslo S. Han kaster et blikk opp på klokken på hovedtavlen, fem på halv. Faen. Han rekker ikke innom Narvesen på veien. Han håper det er kiosk ombord, han har ikke spist siden lunsj, rakk ikke spise før han dro hjemmefra heller. Like under tavla bråstopper han. Hvilket spor skal han egentlig til? Forvirret tar han noen skritt bakover og kolliderer med en mann med stor sekk. “Pass på hvor du går’a!” Det sinte blikket møter hans eget, og han nikker frem en unnskyldning, det var jo ikke meningen.
Viseren på den store klokken har flyttet seg et hakk. Stresset ser han opp på tavlen, hvor i helvete er toget hans, det flimrer for øynene hans, skal driten kollapse nå, han skal ikkese hvor toget går fra, før han skjønner at det veksler mellom engelsk og norsk. Når bokstavene roer seg ned kan han fokusere på linjene igjen. Spor 18. 23:28. Han spurter mot høyre og løper ned rulletrappen, forbi bokhandelen, leter etter utgangen, langt der borte ser han bussene, faen er det buss for tog, han kjenner frustrasjonen vokse, vet ikke om han gidder løpe.
Heldigvis er spor 18 det siste sporet før bussene, det står et tog der, dørene er åpne. Han løper ut på perrongen idet konduktøren veiver med lykten sin for å signalisere grønt lys og klart tog til lokføreren. Konduktøren snur seg mot ham og hever øyenbrynene. “Det var vel litt lovlig sent?” sier han, og vinker ham ombord før han selv kommer etter og lukker døren med en hvesende lyd.
Han lener seg inn mot veggen ved døren og hiver etter pusten. Toget setter i gang med et rykk og han holder på å miste balansen, men i siste øyeblikk får han grepet tak i stangen ved siden av døren. Han kjenner en hånd på armen sin og skvetter til.
“Du skal til Bergen?”
Han skvetter til av den dype stemmen. En høy mann står ved siden av ham. Øynene hans er store og mørke og glitrer i det grelle lyset ved døren. Lukten av ham streifer så vidt nesen gjennom de kjemiske luktene fra toget.
“Eh, ja?”
“Får jeg se billetten din?”
Først nå ser han at det er konduktøren. Forvirret fomler han etter mobiltelefonen sin og leter etter riktig app. “Her.”
“Trykk på uglen.” Han nikker mot det blinkende bildet på skjermen.
Han sukker og gjør som konduktøren sier.
“Ok. Vogn 8, det er neste vogn”, sier han og peker. Han ser på ham. “Går det bra? Du trenger ikke hjelp med bagasjen din?”
“Hjelp med bagasjen? Serr?”
“Du ser bare litt sliten ut”, sier konduktøren smilende og peker på den åpne jakken, skjerfet som holder på å ramle av ham, og han puster nok som en blåsebelg, halsen kjennes for trang.
Han karrer seg til plassen sin. De fleste andre i vognen har kommet seg på plass allerede. Hyllene er fulle av sekker og bager, det står ski og sykler i enden av vognen. Han ser oppgitt på den smale glipen mellom en velvoksen koffert og en klumpete veske over setet sitt, og lurer på hvordan han skal få sin egen sekk inn der. Med et sukk lemper han den på toppen av bagasjehaugen på gulvet på den andre siden av midtgangen.
En omfangsrik, eldre dame sitter på setet ved midtgangen. Hun er kledd i praktiske klær, en brunlig genser, ullsokker på beina, hun har et strikketøy i fanget. Skoene er skjøvet under setet foran henne. Hun ser blidt opp på ham når han ser usikkert på henne. “Er det du som skal sitte ved siden av meg? Ja, jeg skal reise meg jeg altså!” Med stor møye reiser hun seg opp. Et garnnøste triller ned på gulvet når hun reiser seg. Han bøyer seg ned og plukker det opp for henne, før han setter seg på plassen ved vinduet og lar vesken med PC og bøker gli ned på gulvet.
Vognen er nesten full, mange med ski og friluftsutstyr, studenter på vei hjem på ferie, voksne, et par barn, noen eldre. I den andre enden av vognen sitter en gruppe som høres ut til å være fra et studentkor, oppgitt har han hørt dem synge lavmælte sanger siden toget kjørte ut fra perrongen. Det slår ham at han er for gammel for dette nå, ihvertfall når han har et valg. Han burde hatt soveplass, eller tatt fly, men sovevognen var full og siden han måtte jobbe i kveld gikk det bort for mye tid med fly. Oppgitt vrir han seg og kikker ut av vinduet påmørket som farer forbi, fortsatt opplyst av gule gatelys, utelamper, biler som kanskje kappkjører med toget på veien ved siden av.
“Vi ønsker velkommen til denne turen til Bergen i natt. På grunn av arbeid på sporet kjører toget denne gangen om Roa. Første stopp er Hønefoss klokken 01:03.”
“Å nei!” utbryter damen ved siden av ham og rister på hodet. “Og jeg som hadde gledet meg til å kjøre gjennom Drammen.” Han sier ingenting, men hun ser på ham og fortsetter. “Du skjønner, jeg er fra Hokksund, jeg vokste opp like ved toglinjen, og siden jeg flyttet til Oslo da jeg var 17 har det alltid vært som å komme hjem å ta toget langs Drammenselva og så krysse Vestfosselva, da var jeg nesten hjemme, vet du.”
Hun ser litt trist ut av vinduet. Isak følger blikket hennes, ser det vante landskapet utenfor. fra Grefsen til Kjelsås, Maridalsvannet, det er hans Hokksund, tenker han.
Irritert oppdager han at seteryggen nesten ikke kan lenes bakover. Setet glir fremover, og presser knærne mot den tilbakelente ryggen foran ham. Han vrir seg for å forsøke å finne en behagelig stilling, og hører sure stønn fra passasjeren foran seg. Med et sukk retter han opp seteryggen, en ukomfortabel stilling rett opp og ned lar ham i det minste beholde blodsirkulasjonen i beina.
Han skvetter til når konduktøren kommer forbi. Han møter blikket hans, smiler, “du fant plassen din, ja. Og plass til sekken din også?” Konduktøren ser opp på hyllen over ham.
“Ja, den ligger der borte”, peker han på stabelen med bagasje på den andre siden.
“Det er mye i dag. Påskeutfarten, vet du, ski og dobbelt sett bagasje og greier.”
Konduktøren går videre. Han smiler til høyre og venstre, stopper opp og noterer noe ved noen av setene, sjekker billetter, småprater smilende med passasjerene. Han er høy, det blonde håret hans faller i ryddige lokker under luen, han tar seg i å lure på hvordan det er å ta i det, hvordan det er når det ikke tvinges på plass av den stramme skyggeluen. Uniformen hans henger fint rundt kroppen hans, følger bevegelsene hans, buksen sitter stramt om baken. Han kjenner plutselig han blir tørr i munnen av å se mannen gå fremover i toget, hoftene hans vrikker på seg når han holder tritt med krengingen, han må se et annet sted, ut på de mørke jordene utenfor toget, på lysprikkene som farer forbi.
De kjører nordover mot Gjøvik, ved Roa sakker de farten inne på stasjonsområdet, stopper så vidt for å vente på kryssende tog. Idet de øker hastigheten igjen vibrerer telefonen. Han tar den uinteressert frem, det er sikkert en melding fra moren, tenker han, skjønner ikke helt hvorfor han gidder, han vet jo det er henne, det er snart påske, høydepunktet for henne.
Han rynker pannen når han ser varselet på låseskjermen, det er fra Jonas. Han sveiper for å låse opp og lese hele meldingen. “Jeg har fått influensa, og Eva holder på å få det. Tror ikke du bør komme hit nå. Sorry…”
Faen. Han lener hodet bakover og ser mot taket. Hvorfor måtte han få beskjed om dette nå, universets krefter jobber mot ham, hvorfor ventet de til en halv time etter at de forlot Oslo, han har ikke tid til dette nå, hadde han fått vite dette før han dro så hadde han blitt hjemme. For hva har han i Bergen å gjøre når han ikke kan besøke Jonas? Ingenting. Ingen verdens ting.