Work Text:
En sen lørdagskveld fant Langemann seg uten motivasjon til å gjøre noe. Han skulle ha slipt og polert sverdene hans til neste tokt, men det fristet liksom bare ikke helt. Han ville mye heller ut på baren og sosialisere med de andre i Abra Havn. Men likevel fristet ikke det helt heller. Det ble fort for høylytt, og han følte at det han egentlig trengte var en smule alkohol for å få tannhjulene til å spinne.
Og hvor var det beste alkoholet i hele Abra Havn, som i tillegg var på en stille plass? I selveste Kaptein Sabeltanns borg selvsagt.
Langemann hadde nemlig privilegiet at han kunne komme og gå når han ville. Selvsagt ville han ikke forstyrre sin kaptein, men det var den eneste plassen han kunne komme på å gå. Så nå var han på veg opp de tunge jungeltrappene opp til den store borgen.
Det var ikke lenge før himmelen begynte å mørkne, og fuglene sluttet å kvitre. For andre hadde kanskje dette virket skummelt, men Langemann syntes den dystre stillheten skapte sjelefred. Det var beroligende for han å vite at han mest sannsynlig var den eneste i Abra ute på tur.
Etter det han følte var en alt for kort gåtur, kom han omsider til de to store dørene som førte han inn i borgen. Det lille knirket skar gjennom den stille luften som et pistolskudd. Han visste at Sabeltann sikkert hadde hørt han, men mindre den sortkledde mannen var helt slukt i arbeidet sitt, som han hadde en tendens til å være.
Han listet seg forsiktig opp de lange trappene. Gangene var mykt lagt i varmt lys av faklene som hang på veggene, og han kjente hvordan skoene hans forsiktig sank ned i de nesten ubrukte teppene. Det var få som hadde fått æren av å stige inn i Sabeltanns borg, så alt av interiør så ubrukt ut.
Vel det var bortsett fra kapteinen sitt arbeidsrom. Da han stille smøg seg inn den svarte tredøren minnet det han om hvorfor resten av borgen så helt ren ut. Hver gang de kom hjem, brukte kapteinen hele hans tid på å planlegge deres neste tokt. Rommet var rotete, men han var sikker på at hans kaptein hadde full oversikt over hvor hvert eneste støvkorn var. Det var et komfortabel rot, for det føltes levd i. Rommet hadde en dyp historie, og han visste at mange ville gjort mye for å bare få en liten titt av det.
Han tvilte på at soverommet heller ikke ble mye brukt. Han visste at Sabeltann hadde en tendens til å sovne sittende, slik at han med en gang kunne hente seg inn igjen i arbeidet da han våknet. Han hadde fått et gløtt av soverommet kun en gang på de 30 årene de hadde seilet sammen, og da hadde det bare vert gjennom en halvåpen dør. Han visste sengen så himmelsk ut, og var sikkert som å ligge på skyer, men det var nok bare noe han kunne fantasere om å få oppleve.
Han listet seg stille mot sin kaptein, men selv hvor mye av en skygge han var, visste kapteinen at han var der. Hele auraen endret seg da de var sammen, og stemningen ble alltid mer komfortabel ved hverandres side. Det var følelsen av å alltid være nært noe som er kjent, og som ligger som et permanent anker til virkeligheten.
Hans kaptein kikket opp fra arbeidet i et lite sekund, før han fortsatte å ta notat. “Var det noe viktig du kom hit for å fortelle meg?” spurte Sabeltann med en stille, men grov stemme.
“Ikke egentlig, kæpt’n. Var bare litt selskapssjuk,” innrømmet Langemann.
Sabeltann satt seg tilbake i stolen og tok av seg lesebrillene sine. Han så grettent på Langemann. “Jasså, og du vil jeg skal gå ifra min viktige planlegging for å leke te-fest med deg?”
Langemann ble litt overrasket av denne responsen, men respekterte kapteinen sitt arbeid. Han reiste seg fra stolen, og salutterte kapteinen sin med et ekstra dypt bukk. “Beklager, kæpt’n. Jeg kan gå et annet sted hvis jeg forstyrrer deg-”
“Bli,” avbrutte kapteinen høyt. Langemann adlydde, og satt seg ned igjen i stolen som han nesten kunne kalle hans. Han satt stille i et par minutter, uten at kapteinen sa noe til ham. Sabeltann hadde bare gått tilbake til arbeidet hans som om han ikke hadde gjester. Det var vel ikke helt uvanlig for dem. Som oftest satt de som dette med hvert sitt notat ark og studerte kartet, lagde planer for hvordan de kunne ta neste skatt.
Men Langemann kunne se at Sabeltann var sliten. Han gjorde en god jobb å skjule det bak sminken, men Langemann så enkelt bak masken. Uansett hvor mye hvitt Sabeltann la på ansiktet sitt, ville Langemann alltid se hva som gjemmer seg bak, selv om han aldri hadde sett kapteinen sin uten masken. Han sukket lett og hvisket, “Du jobber for mye kæpt’n.”
Sabeltann stoppet fjærpennen sin midt i et ord. Han så ikke opp på Langemann, men hadde heller blikket fokusert på et punkt på kartet. “Jeg har gjort dette i over 30 år, Langemann. Et godt tokt krever god planlegging. Det vet du.”
“Selvsagt kæpt’n, men vi er ikke 20 lengre.” Dette svaret likte visst ikke kapteinen, så istedenfor å svare gav han bare en misfornøyd lyd. Langemann visste bedre enn å fortsette temaet, så i stedet lente han seg over kapteinens arbeid og prøvde å finne ut om han kunne hjelpe.
“Få de dinglende flettene dine ut av mitt åsyn før jeg skjærer dem av” truet kapteinen, og Langemann satt seg tilbake i stolen hans og tok en lærtråd ut av lomma for å knyte håret inn i den lange fletten med resten av håret.
“Beklager kæpt’n,”
Sabeltann skuet bort unnskyldningen, og sa heller, “Gjør deg selv nyttig og finn en flaske og to glass. Hva som helst er bra nok. Jeg trenger en pause.”
Langemann reiste seg fort fra stolen og gikk over til det dype glasskapet kapteinen hadde i hjørnet av rommet. Skapet var fylt med alle slags eksotiske drikker fra alle kanter av verden, men Langemann følte heller for en klassisk rom enn kapteinens dyre tequila.
I en skuffe i hyllen fant han to glass, som han husker de stjal fra en sultan da de fortsatt var i sin begynnelsesfase med den Sorte Dame. Det brakte tilbake gode minner om da de var unge, på den tiden da de ikke visste hva framtiden ville bringe for dem og deres tidligere mannskap.
Han brakte de to ornamenterte glassene bort til bordet, og skjenket dem begge. Kapteinen hans tok et misfornøyd blikk på flasken, men dro på skuldrene og drakk da like vel.
De satt der og snakker om alt og ingenting. Gode og dårlige tider, morsomme og triste historier. Alt som kunne tenkes ble snakket om. Timene flydde fra dem, og før de visste ordet av det, hadde midnatt kommet.
Sabeltann skjenket så snart han så at glassene deres begynte å bli tomme. Langemann tok et nytt lite slurk for hver gang han hadde sagt en setning, og siden det for det meste var han som snakket ble det en god del ettersom kvelden skred frem.
Derfor var Langemann ganske mye fullere enn den sortkledde piraten. Sabeltann hadde ikke tenkt det slik, men det var ikke som om han kom til å stoppe den andre mannen siden han tydelig hygget seg. Flaskene var gamle og smakte heller ikke særlig godt, så egentlig var det godt å bli kvitt dem. Dessuten syns han det var fryktelig underholdene å se på Langemann mens han forklarte forskjellen mellom en loggbok og en dagbok, siden han hadde blitt bombardert av spørsmål fra Pinky om hvorfor han hadde en dagbok med seg på jobb.
“Kæpt’n, dagbøker er for småjenter, og jeg er IKKE en småjente,” påstod den høye mannen selvsikkert. Han sjanglet over det knirkende gulvet og Sabeltann beundret hvordan mannen fortsatt var stående. “Pinky er bare sjalu for at jeg kan skrive. Han er sånn, i alle fall 5 tror jeg. Kan 5-åringer skrive? Han kan sikkert ikke skrive...”
“Pinky er snart 15, Langemann,” korrigerte Sabeltann. Han brydde seg ikke fælt med den lille pjokken, men han hadde fått med seg at Langemann planla en stor bursdagsfest for gutten etter neste tokt. “Lese kan han òg.”
“Ja det burde jeg vel visst. Tiden flyr alt for fort! Det er bra du passer på meg kæpt’n,” Langemann gav Sabeltann et skeivt smil, og la seg over bordet. Alle papirene skled ut på siden av bordet og datt ned på gulvet. Sabeltann greide akkurat i tide å redde blekket som Langemann var i ferd med å slenge veggimellom med hans ukontrollerte lange armer. Han gjemte den fjerde flasken under bordet, og bestemte at det var nok alkohol for en kveld.
“Nå har du drukket nok, Langemann,” sa kapteinen bestemt. Han så skarpt ned på sin førstestyrmann, som nå begynte å oppføre seg som en bortskjemt unge. Det kunne ikke Sabeltann ha noe av.
“Jeg har jo bare hatt et glass!” protesterte Langemann dramatisk. Han rakk armene fram for å prøve å få tak i endene av vesten til Sabeltann, men Sabeltann skuet bort de veivende armene og skubbet den høye mannen tilbake på beina. “Det er vel start på tide at du kommer deg tilbake til sengs nå. Du har plikter i morgen, og jeg forventer du er i topp form til da.”
“Men, kæpt’n. Det er så laaaangt hjem,” nølte Langemann som et lite barn. Han snudde seg mot kapteinen og gikk sjanglende bort til stolen hans igjen. Han plukket opp et ark fra bakken og stjal fjærpennen til kapteinen. Med tunga halvvegs ut av munnen begynte han å skrive. Hva visste ikke Sabeltann, men han så mannen var fryktelig konsentrert.
“Jeg har arbeid å gjøre,” Hveste kapteinen skarpt. Likevel ga ikke Langemann seg, som fortsatte å skrive konsentrert, og påstod at han hjalp. “Nei. Du skal sove.”
“Kan jeg sove i sengen din? Eller er det bare sånne spesielle folk som får gjøre det?” Langemann rullet lett på hoftene, og Sabeltann latet intenst som om han ikke så det. Best å ikke få ideer, tenkte han.
“Nei, nå har du fått nok,” Sabeltann tok glasset som allerede var halvvegs opp til leppene på Langemann. Langemann huffet misfornøyd og satt armene i kryss. “Du får vel bli her da, men ikke ET ENESTE ORD kommer ut om dette! Forstått?”
“Ai ai, kapteinen min!” nærmest ropte Langemann. Det allerede skeive smilet hans ble enda videre da han så en lett rødfarge spre seg ned halsen på hans kaptein.
“Definitivt nok. Kom igjen, nå skal du til sengs så du ikke forstyrrer meg lengre,” Han hektet tak rundt albuen til Langemann og ledet ham inn til soverommet.
Langemann hadde plutselig ikke noe imot å legge seg lengre, da han innså at han fikk sove i sengen til selveste kaptein Sabeltann. I samme seng han kun hadde sett en gang, og hadde fantasert om å ligge i siden.
Sabeltann satt han ned ved sengekanten slik at han kunne legge seg i fred, men Langemann protesterte da Sabeltann gikk tilbake mot arbeidsrommet.
“Nei, nei, bli her med meg,” ba Langemann, og strøk Sabeltann lett over overarmen. Sabeltann trakk armen mot seg, men angret med en gang da han så Langemann sitt smil bli borte.
“Langemann, jeg må jobbe.” hvisket han, og prøvde virkelig å få Langemann til å forstå hvorfor han ikke kunne uten å måtte si det høyt. Det var enklere sagt enn gjort. Mannen var jo ikke akkurat klar i hodet nå, så alt mellom linjene ble borte.
“Vær så snill?” prøvde Langemann igjen, og Sabeltann gjorde alt for å si nei.
Han nølte, men satt seg omsider på sengekanten mens Langemann kledde av seg. Langemann fikk av seg skoene, beltet, jakken og vesten hans, men Sabeltann stoppet ham da han prøvde å ta av seg skjorten og buksa. Det var en grense for hvor mye han kom til å tillate i hans egen seng.
Omsider kom Langemann seg til sengs, og det var alt han drømte om. Lakenet var så silkemykt og varmt, og madrassen var så myk at det føltes ut som han ble klemt fra alle kanter av skyer. Putene var som en lodden hund mot nakken hans, og han visste at det var her han ville tilbringe resten av sitt liv.
Han trakk den svarte dynen opp under haken og smilte godt til seg selv. Sabeltann reiste seg opp fra sengekanten, men en hånd holdt fast i kanten på skjorten hans. Den sortkledde piraten snudde seg brått, men blikket hans myknet opp da han så Langemann se så kjærlig på ham, slik han sikkert aldri ville gjort hvis han var edru.
“Kan du bli her med meg i natt?”
Sabeltann kunne da ikke det. De var kaptein og førstestyrmann, ikke noe mer enn det. Han måtte holde forholdet deres profesjonelt. “Nei nå snakker du sludder. Jeg er da i det andre rommet om du så absolutt må ha tak i meg.”
“Vær så snill. Jeg er kald.”
Kapteinen kjempet en stille krig inni seg, som til slutt endte i tap. Det var ikke som om Langemann kom til å huske så mye av kvelden uansett, så om han smøg seg ut i løpet av natten og latet som ingenting, da ville ikke Langemann vite at Sabeltann brutte det eneste løftet han hadde til seg selv. “Som jeg sa tidligere, ikke et ENESTE ord om dette til noen!”
Sabeltann tok av seg vesten og skoene, og gikk fort bort til sminkebordet hans for å ta bort det tykke laget av hvitt han hadde i ansiktet. Men da han stod der var han usikker. Langemann hadde aldri sett han uten sminke før. Han følte seg ugjenkjennelig og naken uten det beskyttende laget. Likevel fjernet han det, og håpte på at han brukte lang nok tid slik at Langemann sovnet før han kom tilbake.
Rommet var bare lyst opp av det kalde månelyset, men det var nok lys for at Sabeltann så sin ekte hud komme fram til syne. Han syns ikke selv det var et pent syn, og han kunne vel beskrive det som et ansikt bare en mor kunne elske, men selv det tvilte han på. Han håpte bare på at Langemann ikke var helt frastøtt fra synet.
Det var ikke som om det var noe galt med ansiktet hans, det så bare litt feil ut. Det så liksom ikke ut som han, på en måte. Kanskje det var det at huden hans var misfarget som gjorde at han ikke likte det, eller det at øynene hans så ut som de ikke hadde opplevd søvn før. Sminken var sikkert ikke noe godt for huden hans, men å ta den daglige rutinen bort ville nok ikke gjøre han noe penere uansett.
“Sabeltann?” hvisket Langemann, bare så vidt høyt nok til at kapteinen kunne høre det. Det var sjeldent Sabeltann hørte Langemann kalle han noe annet enn kaptein, så han ble nesten bekymret. Han fikk blikkontakt med mannen i speilet, og nikket for fortsettelse.
Som om Langemann hadde lest tankene hans tidligere, kommenterte han “Ansiktet ditt minner meg om det nydelige nordlyset vi så da vi seilte over Atlanteren for noen år siden. Jeg liker det.”
Sabeltann ble litt tatt tilbake, og visste ikke hva han skulle si. Han så sin førstestyrmann smile forsiktig, men kjærlig mot ham i speilet, og Sabeltann snudde seg bort for å skjule ansiktet sitt.
Langemann var full, tenkte han. Selvsagt tenkte ikke Langemann helt riktig da.
Han gikk varsomt tilbake til sengen, og la seg så langt borte fra Langemann han overhode kunne. Ansiktet hans var vendt mot veggen i et patetisk forsøk i å skjule det. Den ene armen hans lå utenfor sengekanten, men akkurat nå brydde han seg ikke så mye om komfort. Han ville bare at Langemann skulle sovne slik at han kunne komme seg tilbake til arbeidet sitt.
De lå stille sammen, med god distanse mellom dem. Etter noen minutter begynte Langemann å snike seg sakte mot den andre mannen, og la kinnet hans mot kapteinen sin skulder.
Sabeltann visste egentlig ikke helt hva han skulle gjøre, så han endte opp med å bare ligge der helt stille som en stokk. Det tok ikke lang tid før Langemann begynte å puste tyngre, og Sabeltann følte seg skikkelig trett, ikke bare sliten, for første gang på lenge. Langemann sitt kinn var en komfortabel vekt mot hans skulder. Varm var han også, så han forstod ikke hva Langemann mente da han sa han var kald.
Selv med hans gjennomtenkte rømningsplan, ble han liggende der. Den stille lyden av Langemann som pustet beroliget ham, og han følte sin egen puls sakte roe seg. Han tillot seg selv å slappe av for en gangs skyld. Å lukke igjen øynene i et par sekund kunne vel ikke skade, tenkte han for seg selv.
Da han våknet igjen tok han et tungt åndedrag og kjente lungene fungere skikkelig for en gangs skyld. For første gang på lenge, ja til og med sikkert flere tiår, følte han seg riktig uthvilt.
Når han endelig fikk til å åpne øynene var han nese mot nese med hans førstestyrmann. Han kjente den varme pusten mot hans eget ansikt. Han luktet en smule alkohol, men han brydde seg ikke særlig med det. Han følte en lett hånd hvile ved hans hofteben, og kjente hvordan varmen strålte gjennom den sorte linskjorten hans.
Langemann sov fortsatt, så teknisk sett hadde han fortsatt sjansen til å rømme. Han kunne bare sette seg tilbake i stolen og late som ingenting hadde skjedd. Ta på sminken igjen, skoene og vesten, så var hele forkledningen på plass igjen.
Likevel ble han liggende der, helt stille, observerende.
Han studerte ansiktet til Langemann nøye, og så på de små arrene han hadde, og fregnene han ikke hadde lagt skikkelig merke til før nå. Han så hvordan mannens lange øyevipper hvilte lett mot hans kinn, og hvordan leppene hans nesten usynlig bevegde seg i søvne, men Sabeltann fikk det selvsagt med seg.
De kunne lese hverandre som åpne bøker, så hvorfor var det likevel så vanskelig å se om Langemann likte ham tilbake? Det var ikke som om Sabeltann noen gang kom til å tilstå først, for det hadde vert upassende for han som kaptein. Han visste ikke om han kunne takle å bli avvist heller.
Men nå når hans førstestyrmann lå og sov så nærme han, så vekket det en liten gnist av et håp. Et håp som han for lengst trodde var utdødd. Han lot seg leve seg inn i fantasien, bare for et øyeblikk.
Han viklet en hånd ut av den tykke dynen og lot den stryke forsiktig over Langemanns kinn. Det var lett nok til at han ikke vekket den sovende mannen, men akkurat nok til å få han til å innse hva han hadde gått glipp av alle disse årene. Hvis han ikke hadde vert så feig, ville kanskje forholdet deres sett annerledes ut. Det som skremte ham mest er hva retning det kunne gått. Faren om et nei var alltid sterkere enn håpet på et ja.
Øynene hans lukket seg, og han latet som om de begge ikke var fyllesyke, men at de heller hadde danset til utmattelse. Han drømte om lette, synkroniserte skritt, som om dansing var det eneste språket de kunne flytende. Kroppene deres var tett mot hverandre, så nærme at hjertene deres banket med samme rytme.
Han drømte om at Langemann hvilte pannen sin mot Sabeltann sin skulder, slik de hadde gjort dagen før. Med kjappe steg danset de ut til balkongen, og kysset ømt med månen som eneste vitne.
Selvsagt var dette bare en drøm, som han visste aldri kom til å bli oppfylt. Likevel lot han seg drømme.
Han strøk langs Langemanns kinn, og børstet tommelen lett over det lyse arret han hadde like ved munnviken. Mesteparten av dem husket han å sy sammen, og Langemann hadde vert like urokkelig hver gang han satt i den mørke lugaren med en nål igjennom huden.
Det var rutine for dem. Langemann kom stille inn i lugaren etter et tokt med et tørkle over det blødende området, og Sabeltann gjorde klar utstyret for å lappe mannen sammen igjen. De sa som oftest ikke så mye til hverandre, men han hadde på følelsen at Langemann følte skam i å spørre om hjelp. Sabeltann ble bare bekymret, selv om han aldri viste det. Han skulle helst ønske at Langemann holdt seg like hel, og likte personlig ikke fargen rød på hans førstestyrmann.
“Du risikerer for mye for meg,” hvisket han stille til den sovende mannen. “Du kaster deg konstant ut i fare for skatter jeg drømmer å få, men jeg har ikke klart å innse at den største skatten har vert rett foran meg siden starten.”
Han åpnet øynene sakte, og ble møtt med et hav.
Han var sikker på at han så til havets ende, for vannet rant ned til den sorte nattehimmelen og forsvant inn i himmelens sorte stoff.
Det føltes som Langemann så forbi øynene hans og rett inn i sjelen da han hvisket hes, “Mitt liv står i evig gjeld til deg for de endeløse eventyrene du har gitt meg. Jeg er beæret å ha deg som min trofaste kaptein.”
Sabeltann forstod ikke. Langemann gråt stille, men likevel smilte han varmt mot kapteinen sin. Sabeltann kunne lese førstestyrmannen sin selv når han ikke viste noe følelser, så hvorfor var det så vanskelig å forstå nå?
Langemann viklet hånden sin inn i det sorte håret til Sabeltann. Han strøk hånden forsiktig gjennom de tykke krøllene, og lot den hvile ved nakken hans. Sabeltann følte gåsehuden snike seg oppover ryggen hans og inn i berøringen. Han våget å lene ansiktet hans framover, til det ble stoppet av Langemanns panne.
Sabeltann innså at Langemann ikke hadde sluttet å smile, og øynene hans nærmest glitret med tårer. Glade tårer. Følte han på samme lettelse?
Tvilen var borte, så han gjorde noe han aldri hadde hatt mot nok til å gjøre før. Han trakk pusten dypt og lot øynene hans lukke seg med en gang han følte smaken av rom. Myke lepper var mot hans egne, og han var helt sikker på at hjertene deres banket i samme takt.
“Jeg elsker deg,” sa de i kor, som endte i en bølge av latter, glede og lettelse. Det var vel egentlig aldri noe tvil om at de tilhørte hverandre, uansett hvordan forholdet deres så ut. De ville for alltid være kaptein og førstestyrmann.
De forstod endelig;
De trengte ikke penger.
Ikke makt, ære eller rikdom.
De trengte heller ikke gullet Sabeltann hadde lett hele livet sitt etter.
Nei, det de trengte var egentlig ganske simpelt;
De trengte bare hverandre.