Work Text:
Med en gang ringeklokken rang, sto August opp fra stolen sin og kom seg frem til døren og ut av klasserommet. Det var tid for friminutt og før han skulle til kantina ville han møte kompisen sin, Leon foran klasserommet hans.
Det var lite folk ute på gangen, så med en gang, uten å bli crashet av noen gikk han noen skritt til D klassen sin dør for å vente til de gikk ut. Han lo øret sitt mot døren for å høre om det var virkelig folk inne. Det hadde vært ganske pinlig hvis han skulle vente lenge for null grunn. Heldigvis kunne han høre klart og tydelig bråk av stoler som ble skjøvet bort og folk som ropte på tvers av klasserommet.
Døren åpnet seg og han måtte hoppe bak for å ikke bli slått midt i trynet. Sjokkert og litt flau gikk han bak noen skritt for å se på hvem som kom ut. En etter en gikk elevene ut, men Leon var ingen steder. Hvor er han? August kunne føle en tyngde på hjertet og skuldrene hans sank sammen. Og jeg gledet meg så mye for å fortelle det som skjedde!
August skulle akkurat flytte på seg, når plutselig følte han en hånd på skulderen sin. Han skvatt og så fort bak. Og der sto han! Leon! Han kunne ikke stoppe smilet som spredde seg over ansiktet. Der var han! Endelig!
«Hælla» sa Leon, og August måtte bøye hode sitt bak for å se ordentlig på fjeset når han svarte.
«Hvor har du vært? Jeg sto og venta her for deg!» selvom tonen hans var definitivt irritert kunne man se klart og tydelig at han var glad at Leon kom allikevel. Det var bare dem to nå, og uansett at flere av de andre gutta sto noen meter unna var det August Leon ville prate med. «Ikke at jeg ble bekymret eller no da…» Han så vekk.
«Å jasså… hmm» Leon takk hånda si mot haka og prøvde å se pensivt ned på August. Effekten ble mer komisk enn den skulle være, og August ledde litt, før han husket at situasjonen var mer seriøs. «Så det var definitiv ikke deg som sto foran døra i sånn 10 sekunder etter alle gikk ut? Javel.» Han tokk hånda bort og fniste. «Jeg gikk på dassen din idiot»
«Åh bare hold kjeft!» August himlet med øynene og lo henda på magen til Leon for å skyve han bort, men når han var på vei for å gjøre det så skjente han de harde magemusklene, og så manglet han styrken for å gjøre noe som helst enn å la hendene hvile der. Og dermed i litt under to sekunder sto han som en statue, med henda på magen til Leon. Leon gjorde heller ikke det, og etter noe som virket som en evighet tokk han endelig hendene sine raskt tilbake.
Det var ingenting i blikket eller utrykket til Leon som viste at han var misfornøyd eller, heldigvis ikke, flau. Fordig akkurat det hadde August ikke orket. Flauhet. Men det er ikke sånn om jeg gjorde noe stort da.
Han kunne kjenne at han begynte å rødme.
«Oi, sorry du je-» Han skulle si men så ble han avbrutt.
«Null stress, ikke bry deg, kom så går vi til kantina og kjøper noe» Takknemmelig for endringen av temaet begynte han å gå etter Leon.
På veien snakket de om lekser, planer for helgen, og andre ting. Når de sto i køen, var Leon midt i en lang monolog om hvordan tysk var det værste faget som fantes, ble August litt ufokusert. Øynene hans så opp på Leon, på Adams eple som gikk opp på ned når han snakka, på det skinnende håret som virket mykt og deilig, på den skarpe jawlinen, på leppene som var -
«Ei! Hører du etter?!» Han ble fersket. Faen.
«Hæ, ja. Hva sa du?»
«Hva sa jeg nå?»
«Ehhh» August så til siden.
«Nettopp. Så hva tenkte du på?»
«Meg?»
«Ja… deg» Nå var det Leons tur for å himle med øynene.
«Noe» Deg «i-ingenting».
Det var flaut for August å tenke på hele den greia. Han viste ikke når men i det siste var det som om han kunne ikke stoppe å tenke på Leon. Og han kunne heller ikke stoppe å merke kroppen hans og at han var så høy, og at t-skjorten var stram over musklene. Alt det var så merkelig og rart. Han så aldri på noen andre gutter på den måten og han gjorde det aldri før heller. Så hva var så forskjellig?
Hvis August skulle gjette omtrent når det starta hadde han gjetta til den gangen når han, Leon, og noen andre gutter sto og snakka foran elevtrappa. Han vet ikke engang hva han sa som førte til at han ble plutselig presset imellom veggen og kroppen til Leon. Han kunne kjenne den varme pusten til Leon over hodet når han sto der. Når han prøvde å se til sidene merket han at han var stengt mellom hendene til Leon på begge sidene av hodet. Leon var så… nær. Og August ønsket at han kunne være enda nærmere.
Det var som om i det ene øyeblikket forsvant hele verden. Det var bare han og Leon igjen, alene, mindre enn 10 centimeter mellomrom mellom dem. De så på hverandre, og August ble så forvirret og redd for at noe skulle skje (som skulle aldeles ikke det) at han sa «slipp» og da slapp Leon han. Og August fikk pusten tilbake, men det han var igjen med var tusenvis av tanker og følelser som han hatet seg selv over. Resten av den dagen virket blek og langsom, og en tyngre atmosfære hang over dem.
Ukene som følget etter var noen av de merkeligste som han noen sinne hadde hatt. Han var rasende på seg selv at han kunne ikke gjøre noe for å stoppe å reagere på den måten hver gang Leon var nær.
Ingen kan få vite hva August tenker og spesielt ikke Leon, som sikkert føler ikke det samme i det hele tatt. Fordig hjertet brekker litt hver gang han ser Leon snakke med en av jentene, hver gang han ler med noen av dem, hver gang han ser på dem. Og August hater også at han blir så sjalu over de minste tingene. Derfor kan ingen få vite om det som skjer i hodet hans, fordi det er en følelse som kommer aldri til å bli følt tilbake.
Det virker enda grusommere å miste den man føler noe for som en venn, enn å bli alltid bare en venn.
Så når Leon spør på hva han tenker på er det som om hjertet stanser, han blir kvalm, og hele varmen går opp til skinnene. Den gangen var han for lite forsiktig, og hvis han ikke passer seg i framtiden kommer han til å ødelegge alt.
«I-ingenting» Svarer han til slutt og Leon ser lenge og nøye på han før han snur seg tilbake. Han svelger. Det var nærme.
De flytter seg fram i køen og så plutselig er det dems tur for å kjøpe mat.
«Hva vil dere ha?» Spørr Grete.
«En ostebriks og eplejus» August bestiller først og når han er klar for å betale, så henter han kortet sitt. Han legger det på maskinen, og venter i ett sekund. Declined.
«Faen, fy helvete» mumler han. Han skal akkurat si til Grete om han kan bare betale for ostebriken, men før han rekker å åpne munnen så er maten allerede betalt. Han ser opp bak seg, på Leon som står med et lite glis, og sitt eget kort i hånda sin som er strakt over til betalingsmaskinen. Han vet ikke hva han engang skal si. Det er en varm følelse som sprer seg i brystet, men før det blir til noe stort så stopper han det.
Stopp! Han gjorde det sikkert fordi han ville ikke at jeg skulle være skjenert. Jeg gir det tilbake imorgen. Lover! Det betyr ingenting!
«Ehh, Takk, da. Jeg skal gi deg pengene tilbake imorgen ok?» Sier han.
«Neida, jeg spanderer, ikke bekymre deg» svarer Leon, og smiler en gang til.
Enda en gang rødmer August og mumler noe uforståelig. Hjertet dunker fort og fantasien går vill.
Han vil ikke engang ha pengene tilbake! Hva skjer?
De går noen skritt til siden. Leon kjøper engang ikke noe til seg selv, og bare går bort til et litt mindre tett sted. Men var det ikke Leon som spurte om å komme hit? Hva faen? Han følger etter og står nå ved siden av Leon. Jeg må stoppe å tenke at det betyr mer enn det egentlig gjør.
«Du måtte ikke, men takk. Jeg vil virkelig ikke skylde deg penger så jeg…» begynner han å prøve å si igjen.
«August,» sier Leon strengt. «Jeg vil at du skal høre etter på det jeg sier. Kom, jeg vil fortelle deg noe, men jeg kan ikke gjøre det her». Han snur seg og går ut. Han ser ikke engang på hvis August følger etter eller ikke, men det gjør han.
Hæ? Hva skal han si meg? Og hvorfor må vi gå et sted? Nei! Ikke si meg at det var en type farvel gave! At han vil spørre meg rett i fjeset om jeg liker han! Å nei…
Han kan ikke stoppe å bekymre seg, på hva som kommer til å skje. Så når han går er blikket hans festet i gulvet og han merker nesten ikke når Leon snur til venstre og går ned trappene og stanser under dem. Pusten skjelver, det er en dunking i hodet og synet blir uklart. Han greier ikke engang å løfte blikket for å møte øynene til Leon. Han vet at han ser rett på han, og prøver å forestille seg hva han kommer til å se i øynene hans.
Sinne? Tristhet? Motbydelse?
Dunk!
August føler noe hardt slå han i ryggen, og han mister pusten, men så der pusten skulle ha vært er det hender som glir over kinna hans, og der det burde være rom foran munnen er det et annet par lepper, som er nærme, nærmere, og så helt intill hans egne lepper. Han åpner øya sine til sist. Og det han ser, er noe han aldri kunne ha tenkt seg før. Fordig presset hardt inntil han er Leon som kysser han, og holder hodet hans fast så han får ikke røre på seg. August beveger på leppene siden forsiktig for å teste om han vil bli kysset tilbake.
Leon tar det som en invitasjon og åpner munnen til August og penetrerer med tungen sin. Bevegelsene hans er lange og dype, og imot sin vilje stønner August.
«Nghhh…»
Leon stopper opp, og August blir redd at han gjorde noe galt, men så smiler han og sier:
«shhh, August, nå vil vi være stille.» Han tar haken til August i fingrene sine og lener seg tilbake der han sto. «Eller om du har lyst at hele ungdomsskolen skal høre hva jeg gjør med deg, når jeg har deg i ermene mine» smilet hans var ondskapsfullt. «jeg har drømt og tenkt så lenge på det, på deg, på hva jeg skal gjøre med deg.» Kroppen til Leon skalv nå, som om han tvang seg selv for å ikke miste kontroll.
«Jeg og» svarte August lavt.
«Si det igjen! Hva ville du?» befalte Leon.
«Jeg ville deg, ha deg, kysse deg i evigheter» sier han mer bestemt og lystig.
«Ågghhhh, du gjør meg gal når du sier det… tror du jeg visste det ikke? Hm? Tror jeg ikke merket hvordan du så på meg når du trodde ingen så, at du stammer og rødmer med en gang jeg tar på deg?» Han snur på hodet for å sjekke om ingen kommer, så lener han seg fram og stopper når munnen hans er rett ved øret til August.
«Si meg, har du drømt om dette? Har du fantasert om meg når ingen ser? Har du tenkt på hvordan det hadde vært om jeg hadde kysset deg den dagen foran elevtrappa?» August nikker.
«Så gjør det! Kyss meg nå!» Rope-hvisker August og da tar Leon tak i han for siste gang og kysser han så hardt han klarer. Munnene og tenna krasjer, men før det rekker å bli vondt så har de allerede begynt med tunge. Munnen til Leon er varm og fuktig og August greier ikke å stoppe de pinlige lydene som kommer ut av ham.
«Nghhh, ah, ah, ahhh-»
Leon biter hardt i underleppa til August og så tar han henda og holder August bak i nakken. De kysser lenge, med et helt eget tempo som går fra raskt til sakte og tilbake igjen.
Plutselig er de avbrutt av klokka som ringer. Lyden er høy og den transporterer dem tilbake til virkeligheten. De glir løs fra hverandre, begge er andpustne.
«Ses etterpå!» Sier Leon og med en gang løper han opp trappa og er borte. August står stille, fortsatt med ryggen til veggen og prøver å få med seg det som akkurat skjedde.